Norsk historie på 1800-tallet

Norge før 1850

Norge var ved inngangen til 1800-tallet et bondesamfunn. Det var ca. 883.000 nordmenn og omtrent 80 prosent av disse levde av jordbruk, delvis med tilleggsnæring innen fiske, skogbruk eller sjøfart. Redskapene som ble brukt var stort sett enkle, slik de hadde vært i generasjoner tilbake. Frem mot midten av århundret utvides jordbruksnæringen. Åkerarealet økes og dermed økt produksjon av både korn og poteter. Produktivitetsøkningen skyldes også at man i økende grad tok i bruk jernplog og harv. På grunn av befolkningsøkning var det god tilgang på arbeidskraft.

Økonomi og næringsliv

Etter Napoleonskrigene oppsto en økonomisk etterkrigskrise i Europa, som også Norge ble rammet av. For at Norge skulle fungere som selvstendig stat, måtte det ryddes opp i det økonomiske kaos. Seddelpressen hadde vært brukt i flere år, med dalende pengeverdi som resultat. For å stoppe denne inflasjonen, ble Norges Bank opprettet. Denne banken skulle ha kontroll med all utstedelse av penger. For å hindre ytterligere nedgang i pengeverdien, ble det opprettet et sølvfond. Tanken var at alle som ønsket det, kunne veksle inn papirpenger i en viss mengde sølvpenger.

Den vanskelige situasjonen viste seg også i næringslivet:

Trelastnæringen hadde før Napoleonskrigene vært Norges viktigste eksportnæring. Nå innførte England høy importtoll for å beskytte trelasten fra kolonien sin, Canada. De store norske trelasteierne gikk da konkurs, og dermed forsvant en økonomisk overklasse i Norge. Etter hvert tok trelastnæringen seg opp igjen, men nå med eksport til Nederland og Frankrike. Med tiden blir imidlertid England vårt viktigste marked igjen, for i tråd med den rådende liberalistiske økonomiske politikk reduserte England importtollen på trelast.

Skipsfarten var i stor grad basert på transport av trelast. Dårlige tider for trelasten ga derfor umiddelbart nedgang for norsk skipsfart. Mange av de store skipene var eid av de store trelasteierne, og forsvant dermed når de gikk konkurs. Mindre redere og mindre skip tok over. Det vokste etter hvert frem et nytt borgerskap som representerte en bredere gruppe av middelklassen i Norge.

Jernverkene hadde i unionstiden med Danmark hatt fordeler på det danske markedet. Det ble slutt i 1814. Norsk jern ble i Norge utkonkurrert av billig importert jern, noe som førte til nedleggelse av flere norske jernverk.

Sosiale grupper

Før 1850 var Norge et standssamfunn med skarpe skiller mellom de ulike gruppene og med liten mulighet til å forlate den sosiale gruppe du var født inn i. Den sosiale lagdelingen var preget av tre hovedgrupper. 2 prosent av befolkningen utgjorde overklassen og bestod stort sett av embetsmenn og storkjøpmenn. Denne siste gruppen ble redusert som en følge av de økonomisk vanskelige tidene. Middelklassen var for det meste bønder, håndverkere, offentlige tjenestemenn og mindre kjøpmenn, mens underklassen var husmenn, tjenestefolk og løsarbeidere.

Embetsmennene var den dominerende gruppen både på landsbygda og i byene.

Embetsmannsstaten

Som et resultat av Napoleonskrigene gikk unionen mellom Norge og Danmark i oppløsning i 1814. Samme år begynte unionen mellom Norge og Sverige. Den politiske makten i Norge var nå hos embetsmennene. De utgjorde enn liten gruppe i det norske samfunnet, ca 2000. Likevel var det de som hadde makten. De hadde ingen adel å konkurrere med, og borgerskapet var heller ikke noen maktfaktor tidlig på 1800-tallet. De dominerte alle viktige stillinger i samfunnet som regjering, Storting og de lokale styrene. Sin maktposisjon fikk de gjennom god økonomi, utdanning og tradisjoner. Samtidig var bøndene lite politisk bevisste på egne vegne, og valgte heller embetsmenn enn bønder til å styre landet. I 30-årene begynte det å skje forandringer. Bøndene reiste seg i opposisjon mot embetsmennene og hadde som mål å redusere embetsmennene sin makt i det norske samfunnet.

Norge etter 1850

Fra ca. 1850 startet en endrings- og moderniseringsprosess i Norge som omskapte hele det gamle bondesamfunnet. Det skjedde forandringer både på det materielle og det ideologiske plan. Vi skal se på noen av de viktigste faktorene som påvirket det norske samfunnet.

Befolkningsveksten

**Befolkningsveksten i Norge 1769 - 1990**
Årstall	Folkemengde	Prosent av folkemengden i tettbygde strøk
1769	723 600	8,9
1801	883 000	8,8
1815	885 000	9,8
1835	1 194 000	10,8
1855	1 490 000	16,9
1875	1 813 000	24,4
1890	2 000 000	31,3
1900	2 240 000	35,7
1920	2 650 000	45,3
1930	2 814 000	47,3
1950	3 278 000	52,2
1990	4 247 000	72,4

Kilde: Statistisk sentralbyrå. Tallene er avrundet

Den første folketellingen i Norge var i 1769. Den neste kom i 1801. Som det fremgår av tabellen, hadde Norge rundt 1850 i lang tid hatt en betydelig befolkningsøkning som bare fortsatte. Dette hadde sammenheng med lavere dødelighet enn tidligere, især ble barnedødeligheten redusert. Årsaken var blant annet at ernæringen ble bedre, slik at motstanden mot sykdommer ble sterkere. Videre ble de hygieniske forholdene og helsestellet generelt bedre.

Den gjennomsnittlige dødeligheten for perioden 1776 - 1815 var 24 personer pr. 1000 innbyggere, mens den for perioden 1816 - 1855 ble redusert til 18,5 personer pr. 1000 innbyggere.

Den enorme befolkningsveksten på 1800-tallet fikk store konsekvenser for det norske samfunnet. Den skapte en ressurskrise som førte til flytting innad i Norge og ut av landet. Rundt 1820 bodde bare 10 prosent av befolkningen i tettbygde strøk, 100 år senere var over 45 prosent bosatt i byer. Fra 1825 til 1930 utvandret 800.000 nordmenn til oversjøiske områder, de fleste til USA. Utvandringen ble en ventil som virket dempende på de problem som befolkningsveksten ellers førte til.

Det store hamskiftet

Fra rundt midten av århundret skjedde en betydelig omlegging innen det norske jordbruket. Man la større vekt på husdyrhold, det ble tatt i bruk nye redskaper og metoder, produktiviteten øker og jordbruket knyttes sterkere opp mot markeder ved utvikling av et salgsjordbruk. Redusert satsing på kornproduksjon hadde sammenheng med import av billig korn fra områdene rundt Svartehavet og fra USA. Industrialiseringen stimulerte mekaniseringen i jordbruket og vi fikk starten på et moderne drevet jordbruk. Antall husmenn ble redusert, noe som hadde sammenheng med minkende behov for fysisk arbeidskraft i jordbruket. En del husmenn fikk kjøpt husmannsplassen og ble selveiende småbrukere.

Teigblanding og klyngetun ble etter hvert erstattet med frittliggende enkeltbruk med sammenhengende innmark.

Industrialisering

Industrien bestod i første halvdel av 1800-tallet av småbedrifter som produserte såpe, teglstein, glass, jernovner og øl. Produksjonen var liten og mesteparten av arbeidsoperasjonene ble utført for hånd. Fra midten av århundret vokste det frem en ny, moderne industri som fikk maskiner som kunne masseprodusere og som produserte for å dekke lokale norske behov. Kunnskaper og maskiner var hentet inn fra England. De første av disse nye fabrikkene kom innen tekstilindustrien i Christiania og Bergen.

Den videre utviklingen kom i jern- og metallindustrien. Norge kunne nå produsere sine egne maskiner. Fra 1870-årene vokste det fram en rekke bedrifter som brukte norske råvarer (fisk og trelast) i sin produksjon for et utenlandsk marked. Både hermetikkindustrien og tremasseindustrien stammer fra denne tiden. Den tredje store ekspansjonen innen industrien kom i forbindelse med utnyttelsen av fossekraften til elektrisk energi. Det førte til bygging av fabrikker innen elektrokjemi og elektrometallurgi for produksjon av blant annet aluminium, sink, salpeter og karbid.

Urbanisering

Kommunikasjoner

Fra 1840-årene fikk vi en stadig forbedring og utbygging av kommunikasjonene i Norge. Antall kilometer med offentlige veier fordobles fra 1840 til 1900, fra 15 290 km til 28 591 km. I tillegg kommer utbyggingen av jernbanen. Stortinget vedtok i 1851 at det første jernbanesporet i Norge skulle bygges mellom Kristiania og Eidsvoll, først og fremst for å legge forholdene til rette for transport av trelast. Fra 1870-årene ble det virkelig fart i jernbaneutbyggingen. I 1880 var banen mellom Kristiania og Trondheim ferdig , mens banen mellom Kristiania og Bergen først sto ferdig i 1900.