Digitalskolen - Norsk motstand under andre verdenskrig

Kampen mot mobiliseringstrusselen

Kampen mot mobiliseringstrusselen har sammenheng med diverse forordninger og lover angående arbeidslivet i Norge. Administrasjonrådet innførte Arbeidstjenesten (AT) sommeren 1940, med oppfordring til folk om å gjøre en innsats for landet ved å delta i anleggsvirksomhet og jordbruksarbeid. Etter hvert ble oppdragene mer tvilsomme. NS overtok styringen og det ble klart at hensikten var å dirigere arbeidskraften til arbeidsplasser som var viktige for okkupasjonsmakten, for eksempel tyske militæranlegg.  Nordmenn reagerte med  arbeidsflukt fra tyske arbeidsplasser og utviklingen gikk i retning av tvangsdirigering. Fra tysk side koblet man utdeling av rasjoneringskort sammen med arbeid, og arbeidere som sluttet i sitt arbeid på en "ulovlig" måte fikk ikke sine kort utlevert. | Innen motstandsbevegelsen var det på dette tidspunkt uklare linjer for hvordan man skulle håndtere situasjonen og resultatet ble en avventende holdning. Et synspunkt var at tyskerne hadde folkeretten på sin side når de innkalte folk til arbeid innen anlegg og jordbruk, så lenge dette var virksomheter som var 100% norske. Man var derfor redd for å oppnå lite ved en aksjon. Andre ville ha en protestaksjon på samme måte som ved foreldreaksjonen i forbindelse med ungdomstjenesten, mens andre ville ha full boikott.

De første parolene fra Hjemmefronten var uklare og beskrev stort sett hvilket arbeid som kunne godtas og hvilket man skulle ta avstand fra. Men i april 1943 kom utskrivningen av arbeidskraft i gang for fullt, og man innså fort hva det kunne resultere i. I verste fall militærtjeneste under tysk kommando. Nå kom parolene som oppfordret til boikott:

" Ingen møter fram hva enten det gjelder innkallelse til arbeidskontor, avreisested eller arbeidsplass. Ingen må lenger melde seg til noen slags registrering." | Parole fra Hjemmefronten. 13.04.43

Kampen ble nå skjerpet. To arbeidskontor i Oslo som inneholdt arkivet for den nasjonale arbeidsinnsatsen ble bombet og arkivene ødelagt. Hjemmefronten innrømmet sin feilvurdering av situasjonen og da 400 menn ble innkalt til arbeid på et tysk militæranlegg sendte de ut ny en parole.

"Vi burde visst dette. Det var en feil at vi ikke nektet å sende inn melding til arbeidsmobiliseringen. Feilen er imidlertid gjort. Det kunne se ut som om det norske folk for første gang under krigen hadde sveket sin kamp.(...) Vi er narret med trusler og falske løfter, med det er ikke forsent å reise seg til motstand." | Parole fra Kretsen/KK, mai 1943.

At parolene om boikott kom så sent ut var medvirkende til at så mange som ca. 40 000 var kommet i arbeid i november 1943. Innen Hjemmefronten var nå holdningen helt klar og man vurderte nå AT som et redskap for en mobilisering av norsk ungdom. En storaksjon mot AT ble derfor planlagt. Et tett samarbeid mellom sivil og mlitær hjemmeledelse ble etablert. Det ble sendt ut paroler til hele landet, emn også til Stockholm og London. Over BBC kom påbudet om at ingen skulle møte til sesjon eller på innkallelse til Arbeidstjeneste. BBC ble brukt daglig med korte påminnelser om "Husk streiken mot AT". På grunn av pressekrakket og alle arrestasjonene innen den illegale presse på denne tid ble BBC ekstra viktig. | Milorg visste at en eventuell mobilisering ville mannskapsmessig gå ut over dem. Det var derfor viktig å hindre at alle stridsdyktige møtte til AT. Tusenvis av ungdommer unndro seg arbeidstjeneste i 1944, likeel viser tallene at 70% møtte til AT i april 1944. Parolen fra KK blir nå krassere:

"I år reiser den norske hjemmefronten seg til åpen kamp mot AT. Ingen god nordmann, ingen norsk jente møter til sesjon eller tjeneste." | Parole fra KK, 19.04.44.

19.mai kom en kunngjøring om "arbeidsmobilisering" av tre nye årskull, ungdom i alderen 21-23 år. KK hadde via en kontakt i Arbeidsdirektoratet fått kunnskap om dette. KK visste også om planer i Justisdepartementet om mobilisering av norsk ungdom til tysk krigstjeneste på Østfronten. Parolen som nå gikk ut fra KK var helt klar i synet på at "arbeidsmobiliseringen" egentlig  var en mobilisering til tysk krigstjeneste. Parolene ble oppfulgt av en rekke sabotasjer mot diverse tyske kontor rundt om i Norge. Resultatet av aksjonene ble oppløftende for hjemmefronten. Svært få ungdommer av de tre årskullene kom i arbeid og hjemmefrontledelsen styrket sin posisjon i folks bevissthet. Problemet for Hjemmefronten var nå hva man skulle gjøre med alle ungdommene som hadde unnlatt å møte til "arbeidsmoboliseringen". De befant seg nå i dekning ute på skauen, derav uttrykket "gutta på skauen". De trengte både mat, våpen og trening. Milorg kunne ikke ta opp alle. En del ble derfor tilsluttet de norske politroppene i Sverige, mens andre fikk seg etter hvert arbeid på landet. | Tyske mottiltak gikk nå på at kun folk i arbeid skulle få rasjoneringskort. I denne situasjon ble det gjennomført et vellykket kupp mot en lastebil i Oslo med 75000 rasjoneringskort. | Totalt sett ble kampen mot arbeidsmobiliseringen svært vellykket. Virkningen av sabotasjer og klare paroler hadde gitt resultat. I 1942, sam var det store året i holdningkampen, var forsøkene på nazifiseringen rettet mot grupper som som hadde et utbygd organisasjonsapparat som tok opp kampen. Den gruppen som ble berørt ved arbeidsmoboliseringen i 1944 hadde ikke noe slikt apparat og det var viktig å klargjøre for dem hva dette kunne resultere i. De etter hvert klare parolene fra Hjemmefronten virket, ungdommen hadde de rette holdningene. | Kampen mot arbeidsmoboliseringen førte også til at nært samarbeid mellom de sivile og militære ddeler av Hjemmefronten. Parolene som utgikk fra den sivile delen ble fulgt opp med sabotasjeaksjoner der det var nødvendig |   |   |  

Videre

Digitalskolen © Historisk institutt, Universitetet i Bergen ved Olaug Engesæter.