Digitalskolen - Norsk motstand under andre verdenskrig

Etterretningstjenesten

Den militære etterretningstjenesten i Norge kom i gang alt i 1940 med den hensikt å overvåke og kartlegge tysk aktivitet. I løpet av krigen ble det brakt utallige meldinger til Storbritannia om tyske troppebevegelser, militære anlegg og lagre, skipsposisjoner, krigsproduksjon osv. I dette farlige arbeidet deltok både amatører og spesialister. Noen opererte på egen hånd, mens andre var ledd i omfattende spionasjeorganisasjoner.

En finner folk fra ulike typer næringer i dette arbeidet; bønder, arbeidere og akademikere og ulike service-næringer. Mange jobbet i den sivile rutetrafikken innen transport som buss, skip eller jernbane. Disse hadde en viktig oppgave som post-kurerer og opprettholdt kontakten innad i gruppen, og de brakte post til større områder av landet. Disse yrkesgruppene kunne reise uhindret av alle krigens restriksjoner på kryss og tvers i landet, og en effektiv etterretningstjeneste uten disse ville ikke vært lett.

Tyskerne forsøkte fra første stund å trekke nordmenn med på alle ulike områder av norsk arbeidsliv. På denne måte bidrog det norske næringsliv med varer og tjenester til Wehrmacht og paradoksalt nok var nordmenn med på å bygge Festung Norwegen. Men samtidig var dette en situasjon som muliggjorde at tusener av nordmenn fikk inngående kjennskap til hva tyskerne drev med og brakte informasjon om dette videre. Mange ble for eksempel varslet om forestående arrestasjoner av polititjenestemenn og fikk dermed mulighet til å rømme unna før Gestapo kom.

Statisk og operativ etterretning.

Statiske etterretningsgrupper hadde stort sett vokst frem på egen hånd, men hadde tatt kontakt med myndighetene i London og stillt seg til deres disposisjon. De formidlet informasjon som gav grunnlag for tiltak mot tyskerne som kunne planlegges i god tid på forhånd.
De fleste gruppene jobbet med flere typer oppgaver i startfasen av krigen; etterretning, illegale aviser, hjelp til flyktninger og militær-trening. Etter hvert ble de ulike gruppene spesialisert og gruppene organiserte arbeidet sitt på sin måte. Alle tyske militære aktiviteter ble nøye beskrevet, alle fort og festninger nøye kartlagt. Det ble aldri en felles ledelse for disse etterretningsgruppene i Norge.

Operative etterretningsgrupper var grupper som hadde hemmelige radiosendere. Meldinger herfra kunne gi grunnlag for tiltak i løpet av timer. Radioagentene var opplært til arbeidet i Storbritannia og sto under ledelse av Secret Intelligence Service (SIS), som igjen hadde nær forbindelse med Forsvardepartementets etterretningskontor i London.
De fleste radioagentene holdt til langs hele norskekysten. Her overvåket de all skipstrafikk. Det var en tøff tjeneste som satte store krav til de involverte. Mange opererte under svært kummerlige forhold, under en steinheller, i en steinur eller i et skur bygd av enkle midler. De hadde av sikkerhetsmessige grunner ingen kontakt med omverden, da de var redd for å bli angitt. Faren for å bli oppdaget ved radiopeiling var også stor.

Omfang

Alt høsten 1940 hadde SIS 4 radiostasjoner i drift. I de kommende krigsårene vokste tallet til henholdsvis 6, 11, 24, 51 og til slutt i 1945 46. Ni radiostasjoner ble tatt av fienden i løpet av 1945.

Radiostasjoner som var under russisk kommando var i drift i Nord-Norge. Sannsynligvis var en stasjon operativ i 1941, 7 året etter og frem til sommeren 1943. Deretter var en eller to i virksomhet.

Antall meldinger som ble sendt utover i krigen økte i takt med antall radiostasjoner. Av operative meldinger kom det totalt inn 5600 meldinger, mens det kom inn over 20 000 statiske rapporter. Enkelte rapporter kunne være kjempestore. For eksempel leverte XU (største etterretningsorganisasjonen i Norge) over 1000 maskinskrevne sider på en uke.