Den 5. juli 1825 seilte sluppen "Restauration" ut fra Stavanger. Den var på vei til Nord- Amerika og ankom New York etter 14 uker med et kvekerfølge på 53 personer. Denne sluppen skulle bli det første av mange emigrantfartøyer som dro fra Norge til Nord- Amerika. De første emigrantene kjøpte sitt eget fartøy, men etter at emigrantfarten kom i regelmesssig gjenge i 1830-årene ble det vanlig å tinge seg en plass på et skip.  Mot slutten av 1830-tallet og begynnelsen av 40-årene gikk det slike skip fra flere norske havner, som for eksempel Bergen, Christiania, Porsgrunn, Langesund, Drammen og Kragerø. De første 20 årene dro en del emigranter fra Norge over utenlandske havner, spesiellt Gøteborg, København og Le Havre. Av de få som reiste indirekte i 1850-årene dro flesteparten over England. Men mellom 1851 og 1865 dro 95 % direkte med norske seilskuter til Nord-Amerika. Fra 1825 til 1875 utvandret ca. 78,000 nordmenn til Amerika. 60,000 av disse dro mellom 1851 og 1865. Dette fører oss inn i den perioden vi i dag betegner som den første emigrantbølgen (1866-1874). Fra slutten av 1860-tallet og begynnelsen av 70-årene begynnte emigrantene å dra om England for å ta dampskip fra Liverpool til Amerika. I 1871 var det kun ca. 30 % som reiste med norske seilskip, og i 1873 dro det siste seilskipet, "Valkyrien", fra Norge med emigranter til Amerika.

I oppgaven vil jeg ta for meg den transatlantiske emigrasjonsfarten til Amerika og for å begrense perioden jeg skal skrive om har jeg valgt å se på tiden da seilskutene dominerte overfarten fra Norge fra 1825 til ca.1875. Perioden er veldig spennende blandt annet fordi transatlantisk emigrasjon fra Norge var et nytt fenomen og overfarten var preget av "laissez-fair"-prinsippet (Myndighetene blander seg ikke inn.). Forholdene ombord på skutene kunne være svært dårlige og emigrantene ble like dårlig behandlet. De provisoriske forholdene ombord var antagelig et resultat av at den første emigrantfarten bare kunne bli lønnsom om den ble kombinert med en returfrakt, som for eksempel tømmer til det europeiske markedet. Etterhvert som forholdene ble verre reagerte myndighetene og utarbeidet lover for å beskytte emigrantene.

En annen ting er at i seilskipenes tid var det vanskelig å lage og holde ruter. Man viste aldri helt når en kunne venter å komme frem. Etter hvert som dampskipene tok over i 1860- og 70-årene ble de satt inn i faste ruter med fastsatte avgangs- og ankomstdatoer. I det hele tatt veldig organiserte former. Med dampskipene kommer også den type rederier vi kjenner i dag og det blir slutt på at partsrederiene (flere folk går sammen og kjøper en skute, så deler de både utgifter og avkastning) dominerte emigrantfarten.

I denne oppgaven kommer jeg til å se på overfarten til Nord-Amerika i forhold til de lovene som allerede eksisterte og de som kommer noe senere. I den første delen av oppgaven vil jeg se på overfarten med seilskip. Denne delen er viktig for å forstå hvorfor en trengte lover til å regulere forholdene. I den neste delen vil jeg se på de forskjellige lovene. Jeg vil ta for meg når og hvor de kom, hva motivene var, hva de handler om og lignende. For å gjøre dette skikkelig må jeg ta for meg de amerikanske, engelske og canadiske lovene såvel som den norske.  Grunnen til at jeg også ser på de utenlandske lovene er at når norske skip kom til en utenlandsk havn var det dette lands lover som gjaldt for skipet. Jeg vil ta opp når de kom og vurdere hvorfor. Det er USA som er først ute med en slik lov, deretter kommer England og Canada med samme lov. Norge kommer først etter i 1863. I den tredje delen av oppgaven vil jeg kort se på hva slags konsekvenser som kom av lovene. Jeg tar da hovedsakelig opp hva det kan komme av at norske emigrantskuter fra 1850 av begynnte å dra til Quebec i steden for New York.

Emigrantskipet "Stavanger Paquet".

Til toppen