Lovene 
Gjennom den perioden jeg skriver om kommer alle de fire landene (Norge, USA, Canada og England), som hadde med norsk emigrantfart å gjøre, med lover som verner passasjerer på skip til utlandet. Det står ikke skrevet så veldig mye om lovene i den vanlige faglitteraturen. Som i den forrige delen var det nødvendig å lese mye forskjellig for å få et inntrykk. I denne delen har jeg blandt annet brukt Ingrid Semmingsens "Veien mot vest", bind 1, kapittel 1, 5 og 6, Aleinikoff og Martin s. 41, Appendix i "Norwegian migration to America" av Blegen, diverse lover (se fotnotene) og Stortingsforhandlinger fra 1862-63. Ved å lese den litteraturen som er skrevet om dette og samtidig kunne se kildene ble stoffet lettere å forstå og vurdere.

USA er det første landet ut. De får sin lov,  "An Act regulating passenger ships and vessels" allerede 2. mars 1819 (2) . Loven, som blir kallt "Passenger Act" spesifiserer nøye hvor mange passasjerer som kan være med i forhold til skipets tonnasje og hva straffene er for overflødige passasjerer. Den tar også for seg hva slags papirer som kreves når et skip kommer i land og regler for proviant på skip som går fra USA. "Passenger Act" gjaldt for alle amerikanske skip og alle andre skip som kom inn i en amerikansk havn. Følget på hardangerjakten Restauration var de første norske emigrantene som ble rammet av denne loven;
 

Hardangerjakten "Restauration" på vei til Amerika i 1825
Da Restauration kom til New York den 9. oktober 1825 ble fartøiet beslaglagt av myndighetene. I "Passenger Act" sto det at det maksimalt skulle være 2 passasjerer per 5 tonn. Restauration målte ikke mer enn 38 tonn og det var 53 mennesker ombord. Mannskap på 7 ble trukket fra, men det var fortsatt 46 passasjerer. Hvis man teller alle ombord som voksne ville en trenge et skip på minst 115 tonn for å følge loven. Det var med andre ord 31 passasjerer for mye på hardangerjakten. De amerikanske myndighetene viste stor velvilje for de forsto at situasjonen på Restauration ikke viste noe slikt misforhold som loven om passasjertall prøvde å ramme. De prøvde å heve tonnasjen på skuta, men kom ikke opp i mer enn 60 tonn og da var det fortsatt 21 passasjerer for mye. Og da loven sier følgende: "That if the number of passengers so taken on board of any ship or vessel as aforesaid, [.....] shall exceed the said proportion of two to every five tons of such ship or vessel by the number of twenty passangers, in the whole, every such ship or vessel shall be deemed and taken to be forfeited to the United States, and shall be prosecuted and distributed in the same manner in which the forfeitures and penalties are recovered and distributed under the provisions of the act entitled "An Act to regulate the collection of duties on imports and tonnage."", var ikke beslagleggelse til å komme utenom. Tolldireksjonen i New York var litt brydd over denne spesielle saken. Og da de kom frem til at fartøiets verdi ikke kom opp i mot de saksbehandlingskostnadene som måtte til, ga de skuta tilbake . Emigrantfølget fikk også en bot  på  3.150 dollar - 150 dollar for hver overflødig passasjer som loven sa. Denne boten skal vistnok ha blitt betalt av vennlige kvekere i New York. Etter en tid fikk følget en unskyldning fra President John Quincy Adams der han trekker tilbake straffene på grunn av deres få språkkunnskaper og ut fra det manglende kjennskap til det amerikanske lovverk. Om dette innebar at også boten ble slettet har jeg ikke klart å finne ut.

"Passenger Act" blir redigert i 1847. Man går da bort fra å beregne passasjerantall i forhold til tonnasjen, men begynner å bruke areal i steden. Loven blir nå enda bedre hånhevd.

De neste landene som fikk en slik lov var England og Canada. Siden Canada var en del av det Britiske Imperiet gjaldt den engelske loven begge landene. Loven som ble kallt "British Act" ble godkjent i London 23. mai 1828 og het egentlig : "An Act to regulate the Carriage of Passengers in Merchants Vessels from the United Kingdom to the Continent and Islands of North America." (3) . Den engelske loven var mindre streng enn den amerikanske, men den var grundigere. Denne loven bruker også skipets tonnasje til å beregne antall passasjerer. Den har med bestemmelser for last og proviant. Og dessuten om hva slags papirer som kreves og straffer for enkelte avtalebrudd. Denne loven blir også redigert, men i 1848. Her er det også mindre endringer og de går mest på helse og hygiene. (4)
 
 
 
Ikke før i 1843 begynnte man å diskutere en slik lov i Norge. Da hadde statsmaktene fulgt interessert med på utvandringsfenomenet siden 1825. I 1843 er det to problem som får politikerne til å reagere, det ene er de stadig fattigere emigrantene (noen av dem som kom over Le Havre i Frankrike var så fattige at de ville lide direkte nød dersom ingen hjalp dem. Flere ble sendt hjem), det andre er de overfylte skutene. En kommisjon blir nedsatt for å se på situasjonen, og for å legge frem et utkast til en provisorisk anordning, som kunne regulere forholdene til Stortinget trer sammen i 1845. Kommisjonens første forslag blir forkastet før 1845, mens det neste etter mye om og men fører frem. Det blir lagt frem for Stortinget, som en kongelig proposisjon på 38 paragrafer, Angaaende utvandringer til fremmede Verdensdele,  i 1845. (Stortingsforhandlingene 1D, Nr.6, 1845). De første paragrafene er om regler for å kunne reise, mens de 20 siste inneholder bestemmelser som skal sikre utvandrernes interesser på overfarten. Selv etter at forslaget ble drastisk nedkuttet, ble det ved behandlingen i Odelstinget henlagt etter at 17 var i mot. Det viste seg i ettertid at grunnen til henleggelsen var at man fryktet at en slik lov kunne gi et inntrykk av at man ville legge hindringer i veien for utvandringen. I tillegg mente man den økende  konkurransen ville være nok til at forholdene ble bedre, slik at man slapp å skade den norske skipsfart ved at emigrantene tok veien over utenlandske havner, der slike lover ikke fantes. Det kom også frem senere at noen av bestemmelsene i kommiteens utkast ble ansett som unødvendig da en allerede hadde tilsvarende forskrifter i USA. (Stortingsforhandlingene 6d, Nr.29, 1862-63)

Den norske emigrantfarten fortsatte uten annen regulering enn den som konkuransen mellem rederiene gav. Enkelte skuter ble bedre bygd, men de var ofte overfyllte. I 1861 økte utvandringen voldsomt og skutene ble enda mer overfyllte enn de var fra før og dette førte igjen til sykdom og død. I Canada ble flere skip beslaglagt for brudd på loven. Fra 1857 til 1860 lå dødligheten blandt norske emigranter på mellom 0,28 og 1,54 %, men i 1861 og 62 var den steget til 2,10 og 4,01 % (5) Fra Canada får man foreslått at man bør begynne med legeundersøkelse av passasjerer og mannskap. Myndighetene sender ut et sirkulær om dette til alle embetsmenn, og satser på at dette holder til Stortinget kommer sammen høsten 1862. Det holder ikke. Da Amelia av Porsgrunn kommer til Quebec i 1862 er 49 døde og 170 må legges inn på hospitalet, 31 av disse dør. På skipet, som hadde tatt om bord 280 passasjerer, var det brutt ut en epidemisk sykdom kallt skipsfeber (antagelig tyfus og meslinger) og det var hverken prest eller lege ombord. Da skipet var i god stand og det var nok vann og proviant ombord skyltes dette at en smittebærer var kommet ombord. Konsulen mente det kunne ha vært unngått ved en legeundersøkelse.

I januar 1863 ligger et utkast for lov ferdig til behandlig: "Om en Lov angaaende Fart med Passagerer, bestemte til fremmede Verdensdele." (6)  Dette utkastet tar opp alt som har med helse og hygiene om bord å gjøre (plass, isolering, legesjekk, medisiner o.l.) i tillegg til å bestemme lovelig last og hvor mye last. Dette forslaget bygger til dels på den canadiske loven slik at de norske skutene ikke skulle få noen problemer når de kom i land i Quebec. Den norske loven ble gjordt noe strengere med vilje for å være på den sikre siden. For eksempel er det i den canadiske loven tillatt med 3 personer for hver 4 tonn skip mens det i den norske kun er lov med en en person per commercelæst (1 commercelæst er ca. 2 tonn). Etter at forslaget har vært i Lagtinget for andre gang  den 2. mai 1863 (7) blir det enstemmig vedtatt. Loven blir satt i live 1. januar 1864. (8)

Myndighetene i de ulike landene hadde trolig ulike grunner til å innføre denne typen lover. Jeg vil våge å påstå at den amerikanske "Passenger Act" ikke var til for emigranten, men for den amerikanske staten. USA hadde ikke noe ønske om at mange syke og fattige immigranter skulle komme til landet og tære på landets fattigkasse. "Passenger Act" legger også vekt på hvordan overtredelsene av lovene straffes, det går i bøter og beslagleggelse. Da loven ble strengt håndhevet på Atlanterhavskysten kunne nok dette være en god inntekt for landet. Loven har riktignok en paragraf som bestemmer proviantmengder på turer, men dette gjelder kun skip som drar fra USA til Europa.

Når det gjelder den engelske loven er det litt vanskelig å si noe. Jeg vil tro den ble laget for å verne passasjerene, for den legger vekt på hvordan forholdene skal være ombord og hvor mye vann og proviant det skal være per person. Den nevner også en straff for kapteinen om han slipper av passasjerene et annet sted enn avtalt. Problemet med denne loven er at den blir så dårlig håndhevet. Ikke før fra 1860-årene blir dette gjort skikkelig.

Den norske loven ble uten tvil laget for emigrantenes skyld. Man begynnte jo å lage den for å få bukt på emigrantenes problem på overfarten. Da de norske myndighetene ikke har noe å tjene på en slik lov, er det ingen grunn til å tro noe annet. Det er usikkert å si hvor godt loven egentlig ble håndhevet.

 Til toppen.