Hva talte for dampskipene? Hvorfor overtok de seilskipene rolle? En åpenbar årsak er at dampskipene var mindre følsomme overfor vind og vær. Dampskipene risikerte ikke å bli liggende stille i påvente av vind, eller riktig vindretning. Dette skulle få særlig stor betydning innenfor trades hvor tiden spilte en vesentlig rolle. Fruktfarten er et typisk eksempel. En raskere transport av frukten førte til bedre kvalitet, og dermed bedre pris, når den kom fram. Av samme årsak ble også frakten av fisk etterhvert overtatt av dampskipene. Seilskutene ble henvist til lange trades hvor tiden ikke spilte en så avgjørende rolle. Det ser vi bl.a. ved tømmerfrakten på den såkalte Australia-farten. Etterhvert som dampmotorene ble stadig mer effektive og rimeligere i drift, overtok de seilskutene rolle også på dette markedet.  Bildet: Seilskuter ved kai i Australia (fra Norsk Sjøfart, bind 2, Oslo 1989)

Stål erstattet også etterhvert jern som bygningsmateriale, noe som gjorde skipene betraktelig lettere, og billigere å bygge. Dampskipene var mer komplisert å bygge, og stilte store krav til nytenkning og omorganisering av verftene. Et vesentlig bidrag i dette var teknologioverføring fra andre land. Særlig hentet norske verft kunnskap fra Storbritannia, verdens ledende skipsbyggernasjon på denne tiden, men også Sverige, Tyskland og USA var bidragsytere i denne sammenheng.
Dampskipene var også dyrere i anskaffelse, noe som stilte krav til nye finansieringsformer. Aksjeselskapet skulle overta partsrederiets rolle. Partsrederiet var basert på sameie i ett skip. Hver av partseierne eide sin del av skipet uavhengig av de andre. Det var ingen felles kapital. Man heftet bare for sin del, og tok del i vinning og tap i forhold til sin part. Med aksjeselskapet ble muligheten for å samle mer kapital større. Aksjeselskapet fikk første sin utbredelse i byene, særlig Bergen. Bergen hadde da også den største dampskipsflåten. Mens tyngdepunket tidligere hadde ligget på Sørlandet, ble dette nå flyttet til de større byene. Bergen var førende i denne utviklingen. 
Bildet: Dampmotor levert av FmV 1937 (fra Even Lange, Teknologi i virksomhet, Oslo 1989)

Som vi tidligere har vært inne på fant det ikke sted noen brå overgang fra seilskip i tre til dampskip i jern og stål. Blant annet ble det bygget seilskip i jern, og dampskip bygget i tre, eller såkalte komposittskip hvor båten var bygget av en hud av tre på jernspanter. Dette var imidlertid bare en forbigående fase. Fremtiden lå i dampskip av stål. For de gamle treskipsbyggeriene var det vanskelig å ta opp nye teknologi og nye materialer. For de fleste for vanskelig. Derfor er det få av det 20.århundres skipsverft som har klare røtter tilbake til seilskutetiden. Even Lange skriver at "I flere tilfeller vokste stålskipsbyggingen fram av lokale smier som utviklet seg til mekaniske verksteder, for etter hvert å ta opp skipsbygging som en hoveddel av sin virksomhet." Dette ser vi klart bl.a. i Bergen. Alle de 4 store treskipsbyggeriene i byen ble etterhvert lagt ned. Den nye verftsindustrien vokste fram fra de mekaniske verkstedene, med BmV og Laxevaag Jernskipsbyggeri som de to store. Du kan lese mer om utviklingen i bergensk verftsindustri på neste side.

Tilbake til forside.