Nordnes i middelalderen. 

Innledning. 

ergen i Middelalderen har vært hyppig gjenstand for historikeres og andres interesse. Mye har blitt skrevet om dette temaet, der fokuset stort sett har blitt plassert på Bryggen og Vågsbunnen. Nordnes har sjeldnere blitt omtalt. Dette kan ha sammenheng med at Nordnes ikke hadde en typisk bymessig topografi i denne tiden, men viktigere er det at tyngdepunktet for byens økonomiske, religiøse og politiske liv lå på Bryggesiden. 

I denne oppgaven vil jeg ta for meg Nordnes i perioden 1100 til 1500 og både beskrive bydelen og aktivitetene der og se på hvilken funksjon de hadde for byen forøvrig. Jeg vil prøve å vise at tiltross for at Nordnes ikke hadde bymessig utseende eller var selve tyngdepunktet i byen, så var aktiviteten her viktig for forståelsen av Bergen som by i middelalderen. 

Jeg har valgt å dele de ulike aktivitetene som fantes på Nordnes i denne tiden i tre grupper. Først vil jeg ta for meg den omfattende kirkelige aktiviteten. Norges rikeste kloster lå her og Erkebiskopens residens. Videre vil jeg se på retterstedet som fantes før jeg til slutt går over til betydningen Nordnes hadde for forsvaret av byen. Innledningsvis vil jeg si noe om kildene som ligger tilgrunn for oppgaven. Ettersom Nordnes var en del av middelalderbyen finner jeg det også nødvendig i innledningen å gi et bilde av utviklingen og aktiviteten i Bergen i denne perioden. Jeg vil lage et omriss ettersom et slikt kort tidsbilde ikke kan få med alt. 

Kildene. 

nformasjon om Bergen i middelalderen kan fås bl.a gjennom sagaene, diplommaterialer, kirkelige notiser, lovstoff og ved å se på stedsnavn og naturvilkår. Av sagaer har jeg brukt kongesagaer fra Heimskringla, og Sverresaga. Generelt om kongesagaer kan en si at at de er svært rike på detaljinformasjon. Videre er det underholdende, kunstneriske momentet sterkt, noe som gjør at de skiller seg fra krønikere. De er skrevet av og for en overklasse, og gir et bilde av de norske kongenes liv og levnet i middelalderen. Heimskringla ble skrevet omkring 1230, noen år etter kongene den forteller om. Forfatteren den islandske stormannen Snorre brukte ulike kilder til sine sagaer, og så på seg selv som en historiker. Men han var ikke redd for å dikte selv der det var nødvendig for at teksten skulle bli bra. Sverresaga ble skrevet litt tidligere og ble for en stor del diktert av kong Sverre selv. Den bærer preg av å være skrevet som propaganda for kongemakten. Sagaenes brukbarhet som historisk kilde har blitt mye diskutert av både dette århundrets historikere og tidligere. De fleste har for tiden den oppfattelse at de er til å stole på. Det har fremfor alt med å gjøre en økt tiltro til muntlige overleveringer. Både Heimskringla og Sverressaga er kjent som de mer pålitelige av de norske kongesagaene. Detaljrikdommen gjør dem til viktige kilder for middelalderforskningen.  Dette har vist seg der jeg har hatt størst nytte av sagaene, nemlig i arbeidet med å finne betydningen av retterstedet og den militære aktiviteten på Nordnes.  

Bergen i middelalderen. 

t av de mest sentrale spørsmål i Bergens historie er hvordan byen ble til fra først av. Det eldste skriftlege kildematerialet forteller at byen ble grunnlagt av Olav Kyrre rundt 1070, og som bygrunnlegger er han på høyde med samtiden. De store territorialfyrstene i Nord-Europa grunnla tusenvis av byer i perioden 1000-1300. Et av de vesentligste fellestrekk disse bygrunnleggingene hadde var at grunnleggeren måtte ha den fulle eiendomsretten der den nye byen skulle grunnlegges. Det ser det ut til at Olav Kyrre, som norsk konge, hadde rundt Vågen. På den andre siden har den lokalhistoriske tradisjonen i stor grad argumentert for at det alt før Olav Kyrres regjeringstid fantes en tettere bebyggelse ved Vågen.  

I allefall var Bergen i begynnelsen av 1100 tallet en by med mange funksjoner. Den var kongelig administrasjonssted, knutepunkt for innenriks og utenrikshandel og et viktig kirkelig senter. På 1200-tallet var byen vokst til å bli Norges første virkelige rikshovedstad, handelen økte og i tall på kirker, klostre og andre kirkelige institusjoner var den blitt større enn erkebispes by.  Den var på 1200-tallet en mellomstor by i europeisk sammenheng, men med i underkant av 10 000 innbyggere var den sannsynligvis den største i Norden.  

Demografisk sett hadde Bergen det tilfelles med de fleste andre middelalderbyer at den led av fødselsunderskudd. Dermed var byen avhengig av tilflytting for å vokse. Heldigvis virket Bergen som en magnet på omlandet. Det var det felles europeiske og mer spesielle bergenske årsaker til. For det første var det generelt slik at byene i middelalderen tiltrakk folk. Det hadde bla. sammenheng med ordtaket "Byluft gjør fri" som slo igjennom i Europa på 1100-tallet. Den klassiske regelen var at et års og en dags opphold i byen gav frihet til ufrie mennesker. Dette økte byenes tiltrekkningskraft også i Norge selv om bondesamfunnet her var mer preget av likhet enn i resten av Europa.  På 1200-tallet begynte det dessuten å gjøre seg gjeldende en knapphet på jord i vestnorge. Dette førte til at stadig flere i vestlandsområdet var villige til å flytte på seg. Bergen hadde dessuten en livlige internasjonal handelsaktivitet som gav arbeid til mange.  

Kirkelig virksomhet på Nordnes. 

yens ekspansjon i sin alminnelighet skapte behov for og virket tiltrekkende også på kirkelige institusjoner. Det var en vekselvirkning på 1100 tallet mellom kirkeutvikling og byutvikling.  Næringsoverskuddet gikk for en del med til å bygge kirker. Bergen hadde som eneste Norske by sitt hovedgrunnlag i handel som var uavhengig landskyldinntektene. Men da Bergen først var blitt en by, trakk den til seg jordegodseiere og ble et viktig samlingssted også for landsskyldinntektene.  

Munkeliv Kloster. 

unkeliv kloster ble bygget i tiden 1107 til 1110, noe som gjør det til et av de eldste i Norge. Kong Øystein var mannen som satte arbeidet igang, mens broren kong Sigurd var på pilgrimsferd til det hellige land.  "Kong Øystein hadde gjort mykje nyttig i landet medan kong Sigurd var ute på ferda. Han skipa eit munkekloster på Nordnes i Bergen og la mykje gods til det. Han let byggje Mikaelskyrkja, som er ei druselig stavkyrkje."  
Det var ikke tilfeldig at kirken ble bygget på Nordnes selv om det kan virke nokså overraskende at en slik stor stenkirke ble bygget såpass langt utenfor sentrum av byen. Det var heller ikke tilfeldig at den fikk navnet Mikalskirken. Svært mange kirker i kristendommens første tid fikk navnet Mikael etter erkeengelen. Mikael var den som i første rekke erstattet de hedenske gudene, og tilbedelsessteder for ham ble ofte lagt på høyder på samme måte som de gamle hedenske. Når vi vet at Nordnesryggen er en ikke ubetydelig høyde blir det litt klarere. Mikalskirken ble sannsynligvis bygget der som et symbol på kristendommen for byen og omlandet. Det er ting som tyder på at kirken ble bygget før klosteret kom til. Klosteret fikk navnet St. Mikalsklosteret, og kirken St. Mikalskirken.  Kongen gav munkene gods av kongedømmets odel, der kjernen var Nordnes og Sydnes. Vernebrevet fra kong Magnus Håkonsson i 1264 stadfestet klosterets rett til «Nordnes og Sydnes med oppsettingsplasser for skip og veideredskaper og andre tilliggende herligheter».  

Som mange andre tidlige middelalderske kloster i Europa fulgte Munkeliv Benedikts regler. Det betydde et liv i fellesskap med felles bønn, lesning og arbeid. Noen av klostrene ble grunnlagt for å evangelisere, andre baserte seg på et program av utdanning, kunst og  arkitektur samt produsering av manuskripter. Benediktinske kloster blir ofte karakteriserte som lokale institusjoner med en høy grad av selvstendighet. De ble gjerne grunnlagte av adelen som sentre for bønn, med den tanke at de som det skulle bes for hovedsakelig var adelen selv. Klostrene hadde liten kontakt med hverandre selv om noen etterhvert begynte og søke sammen for å bedre beskytte seg mot biskopen og adelen.  Det beste eksempelet er Clunybevegelsen.  Muligens var også klosteret på Nordnes påvirket av bevegelsens tanker. 

Birgittinerne  (den hellige Birgitta  på bilde til venstre) overtok klosteret i 1426 , og det ble organisert som et dobbeltkonvent i tråd med birgittinske regler. Den øverste lederen for klosteret var Abbedissen som ble valgt av begge konventene. Klosteret var underlagt biskopen i Bergen. Dette var en av grunnene til at biskopen så gjerne så en overgang, mens Benediktinerne var sterkt imot. Paven slo fast i 1462 at klosteret skulle ha maksimum 85 søstre og brødre. Dette tallet gjorde at klosteret måtte ha nye inntekter.  De bygslet ut tomter og de fikk bl.a inntektene fra Nonnesætergodset for en stund, til 1507. Men den vedvarende krisen førte til at tallet på nonner og munker var på retur i begynnelsen av 1500 tallet.  

Munkeliv var i høymiddelalderen etter alt og dømme Norges rikeste kloster. Mot slutten av 1100-tallet rådde klosteret over 97 gårder over hele Vestlandet. Utover middelalderen økte godset til å utgjøre 330 gårder i 1427, hovedsaklig på vestlandet, men også på Hjaltland og Orkenøyene. Etter europeisk standard var dette relativt lite, nesten fattigslig, men i norsk sammenheng er det betydelig. De meste av inntektene disse gårdene gav ble samlet i Bergen.  

Hvilken betydning hadde det for byens befolkning at det lå et kloster på Nordnes? Klosteret var naturligvis et religiøst senter. Det hadde en klosterkirke der det bl.a var mulig å bli gravlagt.  En kan ellers skissere opp tre hovedbetydninger klosteret hadde for byen. For det første var klosteret en del av en internasjonal klosterbevegelse der tidens tanker ble spredd. Dermed fungerte klosteret sannsynligvis som et av byens litterære sentra. For det andre bodde en del av byborgerne der som klosterbeboere. For det tredje, og kanskje viktigst så var det økonomisk sterke klosteret en viktig forbruker av de tjenester en by kunne tilby. 

Før en kan si noe om Munkeliv som litterært senter, er det viktig å ha klart hvilke krav som må stilles til bruken av en slik benevnelse. Man må i det minste kunne kreve at skriftlig litteratur av et visst omfang var tilgjengelig, dvs. at det fantes bibliotek. Dessuten må man vente en viss skapende litterær aktivitet på stedet, og det må bli gitt opplæring i å lese og skrive som grunnlag for at aktiviteten fortsetter. Vi venter også at dette er et miljø der det kommer litterære impulser inn og der det går impulser ut, både til nærmiljøet og til andre litterære sentra.  

Klosteret på Nordnes svarer til flere av kravene. Det kom impulser utenfra , det fantes bibliotek, det var skapende litterær virksomhet.  Men det viktigste for resten av befolkningen i Bergen var i hvilken grad denne litterære virksomheten spredde seg. For byens mange geistlige kan Munkeliv som litterært senter hatt betydning, men i hvilken grad Munkeliv som litterært senter fikk innflydelse for andre enn geistlige er usikkert. 
I Norge var så vidt vi vet all skoleopplæring knyttet til kirker og klostre, men det er vanskeleg å danne seg et klart bilde av i hvilken grad folk som ikke var knyttet til disse fikk opplæring der. Noen adelsbarn fikk opplæring, man vet at f.eks Håkon Håkonsson gikk på katedralskole i Bergen. Det var vanlig at klostere både hadde en skole for barn som var overlatte til klosteret for å gå inn i ordenen, scola interior, og en skole for barn som ikke skulle taes opp i ordenen, scola exterior. Om det var slik ved et norske kloster som Munkeliv fins det ingen direkte bevis på, men det er grunn til å tro at det var klosterskole ved Munkeliv. Hvem som fikk opplæring der er derimot usikkert.  En kan konkludere med at dersom det fantes klosterskole ved Munkeliv er det sannsynlig at klosteret hadde innvirkning på kunnskapsnivået til bybefolkningen, og da spesielt for byens høyere kretser og blant de geistlige. Utgravninger på Bryggen har vist at en stor del av befolkningen i middealderen var skrivekyndige, og det i tillegg både med runer og latinske bokstaver. De må ha fått opplæring et eller annet sted.  

Det bodde folk ved klosteret noe som hadde praktisk betydning for befolkningen i byen. En kan dele klosterbeboerne i to grupper.  I første gruppe finner man klosterets kjerne av munker, kanniker og nonner. Til klosterets kjerne hører også klosterets noviser, disse måtte i løpet av et år følge ordenens forskrifter før klosterløftet kunne avlegges, eller de kunne vende tilbake til sin gamle tilværelse dersom de ikke følte seg skikket til klosterlivet. 

Den andre gruppen bestod av lekbrødre og søstre, samt ulike typer arbeidere tilknyttet klosteret. Lekbrødrene var verdslige som uten løfte underla seg ordenens regler, og bar en drakt som viste at de tilhørte klosteret. Grunnene til at disse bodde i klosteret var mange. Det fanst 2 typer lekbrødre og søstre. De som betalte seg inn i klosteret (provent folk), og de som mot lønn tjente der. For den første typen var grunnen helst at de var plaget av alderdom og  mangel på arvinger eller fordi dei ikke klarte å holde godset sitt selv. Betalingen disse kom med kunne være en god inntektskilde for klosteret. Da f.eks adelsmannen Hans Krukow gav seg inn i klosteret i 1453, fikk han av kongen med seg inntektene av Sunnfjords len, og klosteret kunne beholde dem i 10 år etter hans død.  En annen gruppe som var tilknyttet klosteret men ikke hadde avlagt klosterløfte var tjenere og arbeidere. Munkene konsentrerte seg mer om åndelig aktivitet enn kroppsarbeid, og ettersom klosterets hushold var stort trengte en ulike håndverkere og arbeidere. Lekbrødrene utførte noe av arbeidet, men de klarte ikke å gjøre alt. Abbedene og proventfolk hadde dessuten personlige tjenere. Det var vanlig å bruke løsarbeidere som blant annet var nært boende leilendinger og betalte jordavgiften med dagarbeid ved klosteret.   

Klosteret hadde også betydning for folk som ikke var beboere av det. Det spilte en viktig byskapende rolle ettersom det trakk inntekter til byen fra store deler av Vestlandet. Ettersom det var et senter for landskyldinntekter kunne mye av leilendingsavgiften bli omsatt i verdier som håndverksarbeider, importartikler, vin, hvetemel, tøy og byggearbeider. Dermed skapte klosteret levevilkår for både arbeidsfolk, håndverkere og handelsmenn, folk man vanligvis regner for typiske elementer i en bybefolkning. På den måten bidro klosteret til byvekst.  I tillegg til de nevnte yrkesgruppene som nøt godt av kirkens menn var det en gruppe som vanligvis ikke blir regnet med, men som er typisk for byene, og det var de prostituerte. Befalingen fra kong Håkon 5 eller 6 som sa at løse kvinner skulle gå simplere og billigere kledd enn andre og ikke kunne brukes som vitner, tyder på at det var en del kvinner av denne typen i Bergen.  

Klosteret som befant seg på Nordnes gav altså ulike impulser til bybefolkningen. Klosteret gav økte religiøse og sosiale muligheter og trolig også litterære impulser. De som ønsket kunne gå inn i ordenen eller på annen måte knytte seg til klosteret. Videre gav klosteret økte økonomiske muligheter til bybefolkningen ved at det trengte arbeidskraft og var en forbruker av varer. 

Krisen i senmiddelalderen førte til en dramatisk nedgang i landskyldinntektene for alle jordeiere i Norge. Tiltross for sin rikdom fikk også Munkeliv problemer noe som også sier litt om tilstanden for de andre klostrene og jordeierne. Som de andre opplevde klosteret inntektssvikt på grunn av folketapet og produksjonsnedgangen etter svartedauden. De reagerte ved å stabilisere og rasjonalisere driften, sammen med å legge under seg andre kirkelige inntekter. Samtidig ble det stigende interesse for eiendommer på Nordnes, og de gikk i gang med en omfattende utbygsling av tomter for gårder og hus på 1400 tallet. Byen hadde nemlig vokst betydelig og sentrum var forflyttet seg inn til Vågsbunnen. Dette gjorde klosterets tomter mer attraktive.  

Klosteret hadde i hele middelalderen blitt tilgodesett økonomisk av de ulike kongene, men under danskekongene Kristian 2 og Fredrik 1 mistet klosteret den vernende kongelig hånden, og det fikk økende økonomiske problemer. I tillegg var klosteret rammet av det dårlige ryktet som de fleste dobbeltkonventer led av. Like før reformasjonen,  i 1531 ble klosteret nedlagt.  Munkeliv måtte nedlegges på grunn av den strategiske plasseringen øverst på Nordnesryggen.  

Erkebispegården. 

rkebiskopens residens ruvet på Nordneshalvøyen. Bygningen lå isolert til med få andre bygninger i nærheten og må ha virket imponerende. Selve residensen, som ble bygget i begynnelsen av 1300-tallet, var et av de få monumentale bygg i Bergen. Det som kjennetegner et monumentalbygg er først og fremst størrelsen, håndverkskvaliteten og byggematerialet, der stein var det mest eksklusive i middelalderen. Et slikt bygg skulle formidle den makt og posisjon eieren hadde, men helst uten å bli prangende. Erkebispegården ble brukt både som residens og handelshus, men ved utformingen var funksjonen som fyrstebolig den bestemmende. Den ble dermed bygget etter retningslinjer for hvordan en middelaldersk fyrste av høy rang skulle bo. Erkebispegården i Trondheim var erkestolens religiøse og administrative sentrum og stolens hovedsete. Anlegget i Bergen representerte den verdslige siden av institusjonen.  

Munkeliv kloster med klosterets løer og brygger lå i umiddelbar nærhet og eiendomsforholdene er uklare. Munkeliv kan ha eid grunnen der erkebispegården ble oppført, men den kan også ha vært i kongens eie. Kirkens makt økte på 1200-tallet, og mot slutten av århundre var det strid om grensene mellom kongemakt og kirkemakt. Dersom erkebispegårdens byggegrunn ble overført fra kongen, kan det ha skjedd i forbindelse med i forliket mellom kirken og kronen i 1273 og 77. Kongen gav da store innrømmelser til kirken. Han gav avkall på all jurisdiksjon i saker som "tilhørte kirken".  I den forbindelse er det ikke rart om han i tillegg gav et område til kirkens øverste leder, erkebiskopen. Erkebiskopen gjorde iallefall maksimalt ut av den beliggenheten grunnen lå på, uansett hvordan den nå kom i stolens eie. Plasseringen tvers over vågen for Holmen illustrerer det konfliktfylte forholdet mellom kirken og kongen på denne tiden. Anlegges utforming, størrelse og beliggenhet kan sees på som erkebiskop Jon Raudes materielle maktmarkering overfor sin motstander.  

Selv om gården hadde form som en storslått residens, hadde den en viktig funksjon som handelshus. På 1200 tallet handlet erkebispen direkte med engelskmennene med egne skip. Fra begynnelsen av 1300-tallet fungerte bygningen som handelshus og ble drevet som en bygård. Handelen økte på 1300 tallet og det ble behov for utvidelser av  i form av havneanlegg bl.a. Funksjonen handelshus hadde sammenheng med kirkens økonomiske stilling i middelalderen og Bergens rolle som stapelby. Grunnstammen var erkestolens store inntekter i naturalia, gjennom tiende, landskyld, bøter og gaver. Særlig var inntektene fra de nordnorske eiendommene i form av fisk viktige. Betydningen økte i senmiddelalderen da fisken kompenserte for fallet i jordleieinnteketene etter pesten.  

Innsamlingen av fisken var organisert av erkebiskopens setesveiner. Omkring 1500 hadde han nær 70 slike menn spredd rundt i de store fiskeværene fra Møre til Finnmark. Setesveinene stod også for befraktingen av fisken til gården i Bergen, hvor den ble omsatt i importvarer.  Erkebiskopens ombudsmann styrte virksomheten i gården, mens hanseatiske kjøpmenn fungerte som mellommenn. De tok imot fisken, besørget transporten ut av landet og importerte varene erkestolen mottok. Olav Engelbrektssons regnskapsbok fra begynnelsen av 1500-tallet gir eksempler på slike varer: mel, øl, vin malt, humle, pepper, mandler, kandissukker, rosiner, voks, oblater, røkelse, og store mengder tøy. Tøyene var stort sett av vadmel som ble utbetalt til setesveinene som lønn, men også mer kostbare stoffer til kirkens seremonielle utstyr og sikkert også til pryd for veggene i Erkebiskopens haller i Bergen og i Trondheim.  

Erkebispegården kan altså i like høy grad oppfattes som et anlegg knyttet til næringsvirksomhet som et residensanlegg. Erkebiskopen var landets største leverandør av tørrfisk, og all handel med den foregikk i Bergen. Det førte til betydelige inntekter for erkebisbestolen, men også for Bergen som handelssentrum. For bybefolkningen var det dermed funksjonen som handelshus som var av mest betydning, selv om selve byggingen av et munumentalbygg av den størrelse må ha krevd en stor arbeidsstyrke. Erkebiskopen selv må dessuten ha hatt en forholdsvis stor tjenerstab. 

Nordnes som rettersted. 

ergen hadde behov for rettersteder i middelalderen. Nordnes beliggenhet var god, det var ikke i selve sentrum av byen men heller ikke så langt at veien dit ble for lang, og nært nok til at det ble sett av mange og kunne virke avskrekkende. 

Fengsling ble i liten grad brukt som straff i middelalderen. De vanlige straffeformene var bøter, dødsstraff og korporlig avstraffelse som f.eks lemlesting, brennmerking og hudstrykning. Fengsel ble i første rekke brukt for å oppbevare folk til det var falt dom. Da var det kongens ombudsmann, gjaldkaren, som hadde ansvaret for å sørge for at dommen ble fullført.  Middelalderens samfunn var relativt voldelig og aggressivt. Det ble begått ganske mange drap i forhold til folketallet. Sammenlignet med Norge på slutten av 1900-tallet ble det i middelalderen begått 0.5 drap pr år pr 100 000 innbygger mot 0.15 idag. Det virkelige tallet kan ha ligget mye høyere ettersom det bare er en liten brøkdel av drapene vi har kjenskap til. En engelsk undersøkelse om 1200-tallet regner f.eks med rundt 20 drap pr 100 000 innbyggere i England. Tallet for Norge kan ha vært av tilsvarende størrelse.  

Bymøtet dømte og gav rettslige kunngjøringer. Det besto av kongens tjenestemenn og byens husfaste menn, de menn som eide hus og grunn i bygården de selv holdt til i og drev aktivt, altså det øvre skikt av byborgerne. Mindre korporlige refselser kunne finne sted på bymøtet, som f.eks en knivstikker som skulle få sin kniv stukket gjennom hånden, eller en som hadde bitt en annen som skulle få fortennene trukket ut. Regelen om øye for øye og tann for tann var en del av rettspraksisen. Det betydde at ved drap kunne gjerningsmannen  bli idømt dødsstraff. Henrettelser foregikk i utkanten av byen, og møtedeltakerne var pliktige å ledsage gjaldkaren og den dømte til retterstedet. Det ble i Bergen i høymiddelalderen brukt mer enn ett rettersted, Nordnes var ett av disse og var antakelig fast rettersted på 1300-tallet.  Sagaene gir flere eksempler på Nordnes som rettersted.  

Sigurd Slembe, som påstod at han også var sønn til Magnus Berrføtt kom til Harald Gille i 1136 og ville ha hans bekreftelse på deres slektskap som brødre. Sagaen forteller: 

"Kongen gav ikkje straks noko svar på dette, men bar det frem for venene sine og hadde samtale og møte med dei. Av denne samtalen kom så mykje opp, at kongen skulda Sigurd at han hadde vore med og drepe Torkjell Fostre i vesterlanda. Torkjell hadde følgt kong Harald til Noreg den første gongen han kom til landet,og Torkjell hadde vore ein svært god ven til kong Harald. Dei følgde denne saka så strengt at dei klaga Sigurd på livet.  
No gjorde dei som lendemennene rådde til; seint ein kveld gjekk nokre gjester dit Sigurd var,og ropte han ut til seg og tok ei skute og rodde bort fra byen med Sigurd, sør til Nordnes. Sigurd satt atterut på ei kiste og tenkte på kva dette skulle tyde, og han ottast at det var svik."  

Han bestemte seg for at det mest sannsynlig var nettopp svik, hoppet overbord og kom seg unna. Dette tyder på at allerede da var Nordnes kjent som et rettersted, og om han ikke hadde kommet seg unna ville kanskje han vært den første sagaene forteller ble avrettet der. 

Sagaen om Magnus Erlingsson forteller at Nordnes ble brukt som rettersted da en angivelig sønn av kong Sigurd Haraldsson munn, Harald, ble halshugget der i begynnelsen av 1170 årene. 

"Nikolas Kuvung, som var son til Pål skoftesson og lendemann til kong Magnus, fanga ein som heitte Harald; dei sa han var son til kong Sigurd og Kristin kongsdatter og halvbror til kong Magnus. Nikolaus førte Harald til Bergen og let Erling jarl få han. Erling hadde for skikk når uvenene hans kom til han, at han sa lite eller ingenting til dei, men skjente på dei det verste han kunne når han ville gje dei livet. Erling sa ikkje stort til Harald, og folk tok til å skjøne kva han ville gjere. Dei ba kong Magnus at han skulle be jerlen om fred for Harlad. Kongen så gjorde, men jarlen svara: "Slikt rår venene dine deg til; men du får ikkje lenge rå fritt for riket om du vil fare åt berre med mildskap". Sidan let Erling føre Harald over til Nordnes, der vart han halshoggen."  

Sverresaga forteller om den samme henrettelsen, kong Sverre sier til kong Magnus Erlingson:  "Harald bror min, let Erling hengje sør på Kvarven som ein kråkunge..."  Dette er den samme Harald som ifølge Snorre ble halshugget på Nordnes. Muligens ble han halshugget der først og så hengt opp på Kvarven etterpå til spott og spe. 

Da kvinnen som ble kalt den falske Margareta ble brent der i 1301 var Nordnes trolig et fast rettersted. Den falske Margareta påstod at hun var datteren til kong Erik Magnusson. Margareta Eriksdatter døde på Orknøyene i 1290 da hun var på vei for å overta den skotske tronen og gifte seg med den engelske tronarvingen. Da kvinnen som kom til Bergen rundt århundreskiftet påstod at hun var Margareta ble hun ikke trodd av de som betydde noe, og hun ble dermed brent. Blant bybefolkningen derimot ble hun dyrket som hellig etter sin død. Biskopen prøvde å få en stopper for dette, men hennes appell til folketroen var for sterk og folk valfartet til hennes dødssted. Det hele ble for vanskelig å stoppe, så senest 1375 ble det reist en kirke der hun ble brent.   Margaretakirken kan ha ligget der hvor krysset mellom Nordnesbakken og Nordnesgaten går i dag, altså like utenfor akvariet. Det var mest sannsynlig en stavkirke, og den stod i hvert fall til ca 1515 da det ble testamentert gaver til denne kirken. Den stod således middelalderen ut, men om det ble holdt gudstjenester der til reformasjonen er usikkert.  

Året etter Margareta ble brent, ble en av de fremste rådgiverne til kong Erik Magnusson, hengt på Nordnes. Baron Audun Hugleikson hadde store kunnskaper om verdslig rett og rådet kong Magnus Lagabøte i forbindelse med Landsloven fra 1274. Han var medlem av formynderregjeringen til Kong Erik, og hadde da omfattende utenrikspolitiske oppgaver sammen med å være skattmester. Men karriæren tok en brå slutt da kong Erik døde i 1299, og broren Håkon 6 tok over tronen. Han ble fengslet i 1299, og hengt tre år senere.  

Retterstedet hadde i det minste to funksjoner for byen. Først og fremst skulle dømte forbrytere avrettes der eller på andre måter straffes. I tillegg skulle det for resten av befolkningen ha en avskrekkende virkning. Det var neppe tilfeldig at begge de to hovedretterstedene, Nordnes og i tillegg Kristiansholm, lå i innseilingen til byen. På den måten fikk alle som kom sjøveien til Bergen med seg retterstedene. Dette fikk nok sikkert også den betydning at bybefolkningen assosierte Nordnes med døden. Muligens var et vanlig utbrudd under en bergensk krangel på den tiden "skulle ønske de tok deg til Nordnes." 

Nordnes militærstrategiske rolle. 

etydningen av Nordnes geografiske beliggenhet blir enda tydeligere når vi ser på Nordnes rolle fra en militærstrategiske vinkel. Forsvaret av byen var vanskelig på grunn av beliggenheten. De samme faktorene som skapte vansker gav også muligheter. Byen lå inne i en bukt, der angrep kunne komme fra flere ulike hold. Fra Sandvikssiden, rett på Holmen, eller fra Nordnes. Men dette gav også muligheter til forsvar av byen på disse stedene. Nordnes var et av disse forsvarspunktene. Fra nordnespynten kunne man holde øye med mesteparten av trafikken, det ville si sjøtrafikken, inn mot byen. Derfor beholdt kongen sannsynligvis en del av enden av Nordneshalvøyen da han gav store deler til Munkeliv. I 1531 måtte Munkeliv kloster nedlegges på grunn av nettopp Nordnes strategiske betydning. 

I sagaen om Magnus Blinde og Harald Gille finner man et godt eksempel på et angrep på byen der Nordnes stod sentralt. Striden mellom Harald Gille og Magnus Sigurdsson gikk ut på at de begge ville ha tronen. 

"Kong Harald kom til Bergen julaftan og la seg med flåten i Florvåg (på Askøy). Han ville ikkje slåst i jula, fordi det var helg. Men kong Magnus gjorde førebuingar i byen. Han let reise ei valslyngje ute på Holmen, og han let leggje ei lense av jarnlekkjer og tømmer tvers over Vågen frå kongsgarden. Han let smi fotonglar og leggje utover Jonsvollane (nå: Engen). Og han heldt ikkje helg meir enn tre dagar i jula; dei heldt på og arbeidde heile tida. 
Avfardagen ( 7. januar 1135) let kong Harald blåse til bortseiling for hæren, og ni hundre mann hadde samla seg til han i jula."  

Her ser vi at kong Magnus bruker Nordnes i forberedelsene til et angrep han vet vil komme ved at han sperrer vågen med valslynger. Men han undervurderer motstanderens evner. Da fienden legger til ved Nordnes tror Magnus at de vil komme inn i byen over land på den måten, og han flytter mennen sine slik at de er klare til å møte angriperne i enden av halvøyen, ved Vågsbunnen. Dette slår feil ettersom Harald velger en annen taktikk. Han hadde rodd over til Sandviken og kom inn i byen fra den siden. Mye av Magnus mannskap rømte da fra ham, og selv prøvde Magnus å komme seg bort på skipet sitt. Men det var selvsagt umulig ettersom han tidligere hadde stengt vågen. Det hele endet med at Harald vant kongeriket, etter å ha blindet Magnus slik at han i all ettertid ble kjent som Magnus Blinde.  

Sverresaga forteller om forberedelsene kong Magnus Erlingsson gjorde i Bergen da han ventet angrep fra kong Sverre sommeren 1180: 

"Kong Magnus for til Bergen, og somme av mennene hans tok landevegen. Bergens-mennene tok godt imot han, og han heldt ting der; bymennene bad ham at han ville stanse der, og sa det var rimelig at kong Sverre snart ville kome dit; bynemennene baud seg til å verje byen i lag med han. Kong Magnus let da ta alle skuter som var i byen, og leggje ut ifrå Holmen og over til Munkebryggja, og feste med reip alt mellom skutene og bryggjene, så ein kunne gå tvert over Vågen. Men rådgjevarane til kong Magnus sa det var urådelig å tru Bergens-mennene så godt og stengje seg således inne i Vågen."  

Kanskje husket rådgiverne hvordan det gikk en annen konge med samme navn da han gjorde noe lignende. I allefall ser det ut til at det å stenge vågen var en vanlig måte å forberede et forsvar av byen på. 

Et annet eksempel på angrep på byen der Nordnes har vært sentralt med var i 1393. Da Vitalinierne gikk til angrep på byen, gikk de i land på Nordnes og møtte bymennene der, før de gikk videre inn i byen og tok kongsgården.  Under år 1393 forteller de islandske Gottskalks annaler: "Etter påske kom tyske menn inn til Bergen med 18 storskip... De gikk opp innenfor Nordnes.... Det ble det største mannefall... de brente alle kirker i byen og tok alt det gods som fantes og brente byen."  

Nordnes var altså sentralt i både forsvaret av byen og angrep på den på grunn av sin beliggenhet som en vernende men også lett tilgjengelig halvøy foran byen. 

Konklusjon. 

middelalderen hadde altså Nordnes viktige funksjoner som bidro til byvekst og utvikling av byen, selv om det foregikk på en mer indirekte måte enn for andre bydeler. Felles for de kirkelige anleggene på Nordnes var at de bidro til å gjøre Bergen til et senter for landskyldinntekter og handel. I tillegg hadde disse store anleggene behov for arbeidere av ulike slag. Klosteret gav også økte muligheter til at bergenserne kunne velge en religiøs levevei. Dessuten hadde det trolig noe å si for utdanningsnivået i Bergen, ettersom det var et av byens litterære sentra. 

De kirkelige anleggene kunne egentlig ha blitt plasserte hvor som helst, med unntak kanskje av Mikaelskirken. Det er også mulig at etableringen av kirkelige anlegg på Nordnes kan sees som et motstykke til de kongelige anleggene på Holmen. Retterstedet og den militære betydningen derimot er tydelig knyttet til Nordnes beliggenhet som en halvøy utenfor byen. 

Utover i middelalderen vokste byen og sentrum forflyttet seg til Vågsbunnen. Det er i de nye bydelene Vågsbunnen og Nordnes vi finner byggeaktivitet i senmiddelalderen. Margaretakirken, Jakobskirken ved Borneskjær og St.Gertrudskirken. En tysk bergensfarertestamente nevner ytterlige to kirker som var på Nordnes som ellers er ukjente, Fabianus og Sebastianus kirker. Lokale kirker bygget sin økonomi på inntekter fra byen selv, der folketall og næringsliv igjen var i fremgang i begynnelsen av 1400-tallet. I utgangen av 1300-tallet begynte de tettbygde områdene å bre seg utover Vågsbunnen mot Nordnes.  På 1400-tallet begynte topografien på Nordnes å endre seg til å ligne en by. Men det var hovedsaklig langs vågen, Munkeliv holdt fremdels til på toppen. Først etter reformasjonen da de kirkelige annleggene på Nordnes var over i kronenes eie, endret Nordnes seg til å få et bymessig utseende. Men da er vi over i moderne tid.