Epidemiene som herjet på Nordnes i 1741

 Misvekst og sult var det som preget nødsårene 1740-43. At det i denne perioden skulle oppstå epidemier er ikke overaskende. Selv om en ikke har funnet en direkte sammenheng mellom sult og sykdom  så er det alikevel ingen tvil om at immunforsvaret blir svekket ved dårlig eller manglende ernæring. Tiltross for at jeg allerede har slått fast at bergenserne ikke døde av sult,men av epidemier, så er det dermed ikke sagt at man hadde overflod av mat i disse nødsårene. En kan kanskje spørre seg om epidemiene ville ha dukket opp dersom det ikke var nød i Norge i denne perioden. Det er nesten umulig å svare på. Men jeg tror nok at de ville ha kommet selv om landet ikke hadde vært inne i en ernæringsmessig krise. For ser en hvordan krisen begynte, nemlig i et viktig kommunikasjonssentrum, epidemier spredde seg ofte langs kommunikasjonslinjene, synes det lite trolig at Norge ville ha unngått epidemiene som herjet. Det er selvfølgelig mulig å diskutere om epidemiene ville ha vært mindre omfattende dersom folks immunforsvar hadde vært bedre. Men dette blir bare spekulasjoner som jeg ikke skal gå nærmere inn på.

Pågrunn av krisen i jordbruket så sendte danskekongen prester til Norge for å undersøke litt om rikets tilstand.  De skulle besvare 43 forskjellig spørsmål, antagelig for å få autentiske opplysninger om Norge.I besvarelsen til disse prestene fremgår det at det sydlige Norge herjes av blodsott og kopper. Ved siden av disse sykdommene eksisterte det en hissig feber, sannsynligvis en flekktyfus. Flekktyfusen hører inn under de tyføse sykdommene. Den har mange forskjellige navn som landfarsott, krigstyfus, leirfeber, hungertyfus, flekkfeber, sprinkler og mange andre navn. Flekktyfus angriper alle aldre, men den er alikevel mest vanlig i voksen alder, og den har en tendens til å holde seg i fattige folkeslag. Den beskrives slik av en prest: Den ene bestaar ved først angripelse av en sterk pine i hodet og ryggen og siden i hele legeme, så bespent dels med sådanne smerte at de skriker natt og dag, dels med stivhet og ømhet i alle lemmer at de ikke er i stand til å røre minste ledd.  

Men det var koppene som krevde flest liv på Nordnes.. Dette var ingen ukjent sykdom for Bergen. Koppene inntraff ca. hvert 20ende år.Det latinske navnet på kopper er variola, det er en meget smittsom virussykdom med stor dødlighet. Man smittes på tre måter, enten ved at man tar på en gjenstand som den syke har tatt på, eller at man er i fysisk kontakt med den smittede,eller at man puster inn smittestoffet. Inkubasjonstiden er på 10-16 dager, etter det begynner et rødlig utslett å vise seg, og det utvikles blemmer fylt med puss som skader de øvre hudlagene. På 1700 tallet regnet man med at kopper tok livet av 45 millioner mennesker bare i Europa. Botemiddelet mot kopper var inokulasjon. Dette var kjent i utgamle tider, men ikke offisielt annerkjent før kirurgen Wasmuth foretok den første offisielle inokulasjonen i 1755. Innpodningen av kopper har vært brukt her før uten at man visste det. Man strøk en toshilling på åpnede kopper av god art, deretter risset og gned man smusset på det friske barnets hud, la toshillingen ned på og forbandt armen. Man håpet da å få lette kopper. Dette kaltes å kjøpe kopper.Hvorfor det virket visste man ikke, men dette folkerådet hadde nok sin vitenskapelige begrunnelse selv om folk ikke hva klar over det. Muligens har metallet i det anvendte pengestykket ved sin batericide evne påvirket en svekkelse koppesmittestoffets virulens. . 

Hva ble så gjort for å bekjempe disse epidemiske sykdommene ? Det ytre forsvaret av landets grenser mot smittsomme sykdommer var svært godt organisert. Da pesten herjet i Frankrike på 1600 tallet hadde man ordre om å skyte mannskapet og tenne fyr på sør-franske skip som forvillet seg opp til våre farvann. Orderen om å skyte gjaldt også svensker , om de skulle prøve å ta seg over grensen da det var pest i Stockholm i 1711.Den indre kampen mot pest og epidemier var derimot svært dårlig organisert. Før 1740 eksisterte det kun det medisinske fakultet i Kjøbenhavn som administrator for medisinale saker, men etter 1740 får vi collegium medicum som øverste medisinale autoritet. Bare sporadisk ble det opprettet sunnhetskommisjoner ved epidemier som raste. Det fantes ikke mange leger i Norge på begynnelsen av 1700-tallet. Legene kunne ofte forsvinne fra byen dersom soldater var utkalt til krigstjeneste. Stadsfysikusen som var leder for medisinske saker beskjeftiget seg ikke med de banale smittsomme sykdommer som rammet den gemene hop,det var det kirurgen eller, barteskjæreren som han ofte ble kalt som tok seg av. 

I1741 hadde Bergen ca 14000 innbyggere. Den normale dødligheten var på ca 360 mennesker i året. Men dette året så døde det 1376 . I følge en observsjonen av biskopen i domkirken så døde det 88 mennesker av blodgang og 743 mennesker av kopper. Legger man disse tallene sammen så får man 1131 og trekker man så i fra 360 som er den normale dødligheten så ender man opp med 545 som er 200 over den normale dødligheten. Dødligheten av de smittsomme sykdommene har til en viss grad vært uavhengie av den totale dødligheten og epidemiene har vært en relativt konstant faktor i det normale dødlighetsbilde. Det er ikke så veldig rart siden det ikke ble lagt noen hindringer i veien for AT sykdommen ikke skulle spre seg. De kom som de ville og gikk som de ville, og noen av dem kom igjen med faste mellomrom. I Bergen har det herjet kopper 18 ganger på 113 år