Frem til nå har vi sett at kriminaliteten i Norge i forrige århundre inneholdt ulikheter mellom menn og kvinner. Men hvordan ytret lovverket seg om det enkelte kjønn ? Var noen lover spesielt innrettet mot kvinner ? For å granske dette nærmere har jeg undersøkt "Norge Criminallov af 20de August 1842" som var den rådende kriminallovgivning i perioden jeg tar for meg.

Bilde av den originale Kriminalloven av 1842.

Kriminalloven gjennomgikk en del endringer i siste halvdel av 1800-tallet, før en helt ny lovgivning ble gjort gjeldende i 1902. I 1874 gjennomgikk loven en omfattende revidering, og det er nettopp denne versjonen analysen er blitt knyttet opp mot.Note Var det så at det var visse lover som var spesielt innrettet mot kjønn ? Ved første øyekast virker de fleste lovene stort sett, i følge ordlyden, å være rettet mot menn. Det synes som om kriminaliteten på denne tid var en sfære som kun omfattet menn. I paragraf 2 i fjortende kapittel av Kriminalloven, som omhandler "Manddrab", kan vi lese følgende:

"§ 2 Har Nogen ved Forgift eller andet Saadant forvoldet en Andens død, straffes han for Mord efter § 1, enten Hensigten var at dræbe eller blot at tilføie Skade paa Legeme eller Helbred" Note

En ser her at en i utgangspunktet retter loven mot personer generelt ved bruken av "Nogen". Men når en kommer til spørsmålet om straff brukes betegnelse på person som "han". Anså man i datidens samfunn at drap var en forbrytelse som kun menn begikk ? Spørsmålet blir hvorvidt bruken av "han" bare er et tilfeldig valgt pronomen eller om det forteller noe om hvilket kjønn det er snakk om. Men på den annen side er det en rekke lover som spesielt nevner kjønn. I paragraf 22 under kapittel 14 i Kriminalloven står følgende:

"§ 22 Kvindeperson, der bringer et dødt eller ufuldbaaret Foster til Verden, og for at bevirke Saadant, forud har anvendt indvortes eller udvortes Midler, eller foretaget andre Handlinger, som kunne have saadan Virkning, ansees med Strafarbeide i fjerde eller femte grad." Note

Bruken av betydningen "Kvindeperson" viser her tydelig hvilket kjønn loven tar for seg. Loven omhandler fostermord, en vanlig voldsforbrytelse blant kvinner i forrige århundre. Ut i fra innholdet kan en med rette kalle loven for en kvinnebestemt lov. I det hele inneholder kapitlet i Kriminalloven om "Manddrab" en rekke lover som henvender seg mot nettopp kvinner.

En prostituerts "visitasjonsbog". Bilde: Kriminalmuseet i Oslo.

Også andre steder i Kriminalloven kan en finne lover som rettes spesielt mot kvinner som f.eks i kapittel 18 om "Løsagtighed". Kapitlet omhandler for det meste lover mot forbrytelser knyttet til sedelighet. Et trekk som her blir tillagt stor oppmerksomhet er prostitusjon:

"§ 26 Kvindfolk, som holder sit Legeme tilsals til Utugt, eller sig i Horehus opholder til Utugt at bedrive, straffes med Fængsel, og om hun paany befindes i samme Forbrydelse , med Strafarbeide i femte grad." Note

Kriminalloven stadfestet med dette at all form for prostitusjonsvirksomhet var forbudt. Men i praksis var realiteten en annen. Prostitusjonen fortsatte å eksistere uten at loven fikk noen innvirkning. Selv om den lovmessig sett var illegalisert, ble det likevel akseptert som en del av det norske samfunnet. Politiet gjorde tilsynelatende heller ingenting for å få det stoppet. Men på den annen side utarbeidet "lovens lange arm" en rekke bestemmelser for å ha kontroll med prostitusjonen. Blant annet måtte de prostituerte gjennomgå jevnlige kontroller hos lege for å kontrollere om de var fri for smittsomme kjønnsykdommer. Dette skjedde på grunnlag av at kjønnssykdommene hadde fått en stadig økende utbredelse utover på 1800-tallet. Note

Christian Kroghs velkjente maleri "Albertine i politilægens venteværelse." Bildet er hentet fra Nasjonalgalleriet

I tillegg måtte de prostituerte følge bestemte påbud for hvordan de skulle opptre. I en paragraf i Kristiania-politiets bestemmelser for prostitusjon av oktober 1876 het det blant annet:

"§ 8.De skulle, naar de vise sig udenfor deres Bopæl, være anstendig klædte og ikke iført nogen Pynt eller Dragt der tildrager dem Opmærksomhed ligesom de i det Hele taget stedse maa opføre sig saaledes, at de ikke Vække Opsigt eller forulempe nogen" Note

De prostituerte fikk med andre ord ikke lov til å gjøre sin virksomhet til kjenne blant offentligheten. Det hele skulle holdes skjult for at "den gode borger" ikke skulle sjeneres av prostitusjonens "vederstyggelighet". Note Under "løsagtighed" finner kan en også finne lover orientert mot menn:

"§ 8. Bedriver gift Mandsperson Hor med anden Mands Hustru, skal enhver af dem belægges med Fængsel." Note

Det som likevel er helt klart er at Kriminalloven stort sett var kjønnsnøytral. Bruken av pronomet "han" trenger ikke nødvendigvis bety at loven spesielt er rettet mot mannlige kriminelle. En kunne i denne sammenheng også spørre seg om bruken av "han" også kunne være mer tilfeldig valgt. Likevel var det enkelte lover som nevnte aktuelle kjønn. Bruken av "Kvindeperson" og "Mandsperson" i lovene knyttet til "Manddrab", viste nettopp dette. Lovene som klarest var innrettet mot kvinner hørte under Kriminallov-kapitlet om "Løsagtighed". Prostitusjon var her et sentralt tema, men dens lovmessige forbud var ikke realisert praksis.