Krigen i Telavåg
  M/S Fernanda ble satt inn i Englandsfarten i 1941,
  bilde utlånt fra Nordsjøfartmuseet, Telavåg.
 
I de første krigsårene rømte flere tusen flyktninger fra ulike havner på vestlandskysten til Storbritannia. Rundt 150 av disse tok seg over havet fra Telavåg. Mellom de som reiste var 50 fra bygda. Folket i Telavåg hadde ord på seg for å være både hjelpsomme og effektive i illegalt arbeid. De skaffet båter til transporten og holdt hus til flyktninger som ventet på skyss.

21. april 1942 kom en våpenlast til bygda. Telegrafstyrer Laurits Telle tok imot og sørget samtidig for husly for de to agentene fra Kompani Linge, Arne Værum og Emil Gustav Hvaal. Den ene motstandsmannen skulle til Rogaland, den andre østover. Mens de ventet på transport videre, drev de med skyteøvelser sammen med Lars Telle, sønnen til Laurits.

Okkupasjonsmakta fikk nyss om at et eller annet foregikk i bygda. Tidlig om morgenen, søndag 26. april, la Hauptsturmführer Gerhard Berns, hans underordnede, Untersturmführer Henry Bertram, tre andre Gestapo-offiserer og tre norske Statspolitimenn til kai i Telavåg. Tre Gestapo-offiserer stormet opp loftstrappa og inn på rommet der de to agentene lå og sov. I samme rommet lå yngste sønnen, Åge Telle, på 14 år og sov. Han var vitne til skytedramaet som ble Telavåg sin skjebne. Agentene skjøt Bertram og Berns. Gestaposjefen i Bergen og hans underordnede ble skutt og drept av norske agenter! Arne Værum ble drept og Emil Gustav Hvaal ble hardt såret.

Familien Telle bestående av blant andre Åge, Laurits og Martha, disse tre ble arrestert og fraktet til Bergen med ni andre motstandsfolk i bygda, for det meste fedre til jenter og gutter som hadde flyktet til England. De 12 ble avhørt i Gestapohuset i Veiten. Martha, Laurits og Åge ble torturert. Laurits og de andre voksne mennene ble sendt til Grini. 14- åringen Åge var først i Bergen Kretsfengsel, deretter på Ulven, før han etter ett år ble fraktet til Telavågleiren på Framnes i Norheimsund.

Bygdefolket ble svært oppskaket over det som skjedde, men regnet med at faren var over etter arrestasjonene. Bygda falt til ro.

Mandag 27. april kom Gestapo og tysk politi til Telavåg på nytt. De tvang med seg en lokalkjent og dermed fant de hundrevis av kasser med våpen, ammunisjon og annet utstyr som agentene hadde hatt med seg til bygda. Josef Øvretveit og Karl Nipen ble arrestert.

Natt til torsdag 30. april kom en hel del tyske soldater til Telavåg. Tidlig om morgenen ble alle menn mellom 16 og 60 år hentet og sperret inne i løen til Laurits Telle. Soldatene plasserte sprengladninger i grunnmuren og mennene trodde de skulle bli sprengt i lufta. Om ettermiddagen kom rikskommisær Josef Terboven til bygda sammen med flere høyerestående offiserer. Fangene ble kommandert ut på en haug. Sammen med Terboven og følget hans, måtte de stå der og se på at husene til Laurits Telle, Josef Øvretveit og Morten Nipen ble sprengt. De mannlige fangene ble samlet på kaien. De ble stuet ombord i åpne båter. Om natta ble de frakta til Bergen og internert på Sandviken skole.

Fredag 1. mai arresterte tyskerne alle kvinner, barn og eldre. Alle fikk ordre om å møte i ungdomshuset. De kunne ta med seg det de klarte å bære i en engang. Den eldste var 93 år, den yngste12 uker. 11 var alvorlig syke.

 
De første skrittene mot Sachsenhausen, Arnfinn Haga:1993.

268 mennesker ble samlet på ungdomshuset, i et nabohus og i et sjøhus dagen, hele natten og neste dag. 106 av disse var barn under 16 år. Om kvelden 2. mai ble de stuet ombord i tre tyske båter og transportert til Bergen. Røde Kors tok hånd om fangene på Storetveit skole.

Okkupanten satte igang raseringa av bygda. Terbovens ordre ble nøye gjennomført. Alle hus og uthus ble sprengt eller brent. Videre ble husdyra fjernet eller avlivet. Brønnene ble igjenfylt med stein. Båtene ble senket eller konfiskert og hele bygda ble totalødelagt. Det eneste som var igjen var et lite klokketårn på gravplassen, Selstøbuene, Selstøkverna samt noen gamle jordkjellere.

 
 Sachsenhausen konsentrasjonsleir, Kristian Ottosen: 1990

I mai 1942 ble mennene fra Telavåg transportert fra Sandviken skole via Grini for så å ende opp i tyske konsentrasjonsleire, de fleste i Sachsenhausen utenfor Berlin. 31 menn kom aldri hjem derifra. De fleste døde av sykdom, elendige boforhold, hardt arbeid og matmangel.

Lars Telle og Emil Gustav Hvaal ble dømt til døden ved skyting og henrettet på Trandum.


 Sachsenhausen konsentrasjonsleir, bilde utlånt fra Nordsjøfartmuseet i Telavåg.

I slutten av mai ble de eldste sendt fra Storetveit til Framnes Folkehøgskole i Hardanger. En måned seinere ble mødrene og barn under seks år sendt til Framnes. Alle barn over seks år ble skilt fra mor si. Egentlig skulle disse eldste barna sendes til barnehjem med tanke på bortadopsjon til såkalte rett-tenkende hjem, det vil si folk som sympatiserte med nazistene, for omskolering.

Før barna ble sendt østover, brøt det ut smittsom difteri. Tyskerne ble engstelige og avlyste reisen. Midt i august 1942 ble alle som var igjen på Storetveit sendt til Framnes der de ble gjenforent med sine familier. Der inne i Hardanger hadde Telavågfolket det ganske bra, bedre enn mange andre under krigen.

17. mai 1944 slapp tyskerne dem fri fra Framnes. De fikk ikke reise tilbake til heimbygda, men måtte bo hos venner og slekt andre steder i Sund og nabokommunene Fjell, Øygarden og Austevoll til mennene kom hjem i slutten av mai1945. De hadde da vært i en gjennomgangsleir i Sverige for å komme seg etter de forferdelige forholdene i Tyskland. Deretter startet gjenreisningen av bygda, som det tok fire år å gjennomføre.


Frå Framnes, Gyldendal bilder, nr.6 1945. .
 
Telavågfolket hadde lidd en forferdelig skjebne. Bygda var rasert og 32 menn døde i tysk fangenskap.